Da stormaktene i Europa gikk til krig i 1939, erklærte Norge seg nøytral som sist, men ble invadert av Tyskland.
Norge kapitulerte. Vi ble underlagt et diktatur og i tråd med nasjonalsosialistisk ideologi skulle all opposisjon kues med terror og trusler. All form for opposisjon var forbudt. Myndighetene ønsket ro, orden og full sysselsetting – og oppnådde det i stor grad. Flertallet av sivilbefolkningen lot seg mer eller mindre kue.
Opp mot 400 000 tyske soldater sto i Norge under krigen. Norskekysten var nemlig viktig for frakt av jern, aluminium og annet til våpenindustrien. Norge var også et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med slaget om Atlanterhavet for å blokkere britiske forsyninger og ta over norske handelsskip. Tyske kystfort ble etablert langs store deler av kysten vår – og vi fikk Kalvøsund festning. Langs kysten var det 310 kystbatterier med en styrke på 65 000 tyske soldater.
Sommeren 1940 reiste høyere tyske offiserer rundt langs hele kysten og så seg ut egnende steder der de kunne bygge befestninger. «Tyskerarbeid» og «Brakkebaroner» er navn som er brukt på dem som arbeidet på tyske anlegg eller solgte varer og tjenester til tyskerne. Bygging av flyplasser, veier og festningsanlegg skapte en voldsom etterspørsel etter arbeidskraft. Man regnet med at totalt 100- 150 000 nordmenn arbeidet på tyske anlegg under krigen. Vanlig timebetaling i 1941 var kr. 1,97 i gjennomsnitt. Tyskernes lå på 1,80 pr/time, men på akkord lå lønningen på 2,28.
Hitler var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål hvis en alliert invasjon skulle komme. Men før tyskerne kom til Norge, hadde den norske regjering inngått en handelsavtale som stilte mesteparten av landets tonnasje til disposisjon for vestmaktene. Den norske handelsflåten ble organisert i Nortraship og ble det viktigste norske bidraget til de alliertes krigføring. Det var ca. 1000 skip bemannet av 30 000 sjømenn, av disse omkom over 3600 i løpet av krigsårene. Omkring 80 000 nordmenn hadde også flyktet eller var i utlandet. En del av disse deltok i norske enheter på fremmed jord. Eksilregjeringen innførte også tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Ved krigens slutt besto de norske utestyrkene av 28 000 menn og kvinner.
De allierte samlet også informasjon fra Norge; brukte norske agenter, opprettet flere radiostasjoner og gjennomførte begrensede aksjoner. Blant annet for å hindre Tyskland i å utnytte atomkraft militært. Transport av de store forsyningene og materiell som tyskerne hadde bruk for, gikk med skip i konvoi langs kysten, sikret av eskortefartøy, marinebarrierer og kystfort. Det var nødvendig med et nett av samarbeidende elementer for at de allierte skulle slå til mot de tyske konvoiene.
Et lite sideblikk: Elektronikkeventyret på Sørlandet, hadde oppstart her i Kilsund. Jan Staubo etablerte Statronic, forløperen til Kitron – og han hadde forsvars-forbindelser. Hans onkel Salve Staubo hadde bedrift i Oslo (Høvding radiofabrikk) og kom til å spille en avgjørende rolle ved oppbygging av så vel det ytre som det indre samband i motstandsbevegelsen Milorg ( www.maritimt.net/jps/salvesstaubo.htm og Wikipedia). Likeledes den regionale etterretningsgruppen til Anton Wiedeswang Nilsen i Kristiansand og en lokal etterretningsagent Øystein Jelmert fra Staubø. Denne gruppen fikk mulighet til å kjøpe seg inn i heste-transportselskapet «Eno», som hadde transporter til de tyske anlegg på Sørlandet. Det gav en enestående mulighet til å skaffe inngående opplysninger om de tyske militære anlegg. Øystein var telegrafist og villig til å sende at av betydning til London. Han flyttet til Kristiansand da han begynte sitt arbeid for Wiedeswang, samtidig som han tok skipperutdanning og hadde leilighet hvor også kontorene for «Eno» befant seg. Wiedeswang og hans medarbeidere ble under krigen stemplet som nazister og tyskervennlige da de hadde arbeid på tyske militæranlegg gjennom «Eno». Det hele var ypperlig lagt opp, på «Eno»s kontorer hadde de tegninger over de forskjellige anlegg for beregning av entreprisene. Det gikk godt helt til Wiedeswang ble arrestert i 1944. Jelmert reiste til Sverige senhøstes 1944 og videre til England hvor han tjenestegjorde i marinen. Herfra gav han opplysninger videre. Hjemmestyrken hadde også sin etterretningsagent på Flosterøya. Det var Anker Johnsen på Brårvik, mannen til lærinden på Brårvik skole. Han hadde «Flosta fort» som sitt hovedoppdrag. Parolen var å opptre varsomt og ikke provosere tyskerne.
Den tyske Artellerigruppe Arendal ble opprettet i Taus i Østerrike i mars 1941 og sendt til Norge. Hauptmann de Pol var sjef ved krigens slutt. Kystartellerianleggene i Aust- Agder var av typen hærkystbatterier bemannet med personell fra den tyske hæren. Avdelingen tilhørte Heeres küsten artillirie – Regiment nr. 979 og fikk sitt strandkvarter i Arendal hvor avdelingen ble delt i to grupper. Den ene var » Artilleriegruppe Arendal», som besto av Sandvikodden, Flosterøya, Risør og Skåtøy. Den andre gruppen var «Artillerigruppe Lillesand», som besto av to HKB’er Justøen og Lillesand. Kanonmateriellet ved alle disse avdelingene besto av to typer feltartilleri kanoner med de tyske betegnelsene 10,5 cm Kanone 332 (f) ( L37) Schneider feltkanon modell 1936 og 10,5 K 331 (f) (L28) modell 1931.
«Flosta Fort.» i Kalvøsund er ikke så stor i areal, men dette er en «sveitserost» og her hadde man det ypperste av datidens etterretnings utstyr. Den tyske betegnelsen var HKB 34/979 Flostaøen. Beliggenheten er syd for bebyggelsen i Kaløsund og her sperrer det Tromøysundet, det østlige innløpet til Arendal. Det kan nevnes at generalinspektøren og sjefen for Kystartilleriet (GISKA) foreslo i 1945 at dette batteriet skulle beholdes av de 4 og Unneberg-utvalget var av samme mening. Fortet går også under betegnelsen «Kalvøsund festning» og «Flosterøya fort.»
Tyskerne kom til Kalvøsund i mai 1941 for å bygge dette kystartillerianlegget. I starten ble en del hus i Kalvøsund rekvirert for midlertidig innkvartering av personell. En tysk offiser hadde med seg en nordmann, tror det var lensmannen, som gikk rundt i husene og inspiserte hvor mye plass det var for å forlegge tyskere. Det var både offiserer og soldater som måtte ha rom mens man bygget anlegget i Kalvøsund. Under oppbyggingen kom det sand og sement til Gjerdalen. Lokale selskaper gjorde båtfrakten, videre ble lasta kjørt med lastebil o.a. I tyskerarbeid var det mange, for det meste folk østfra, lite lokalfolk. Da brakkene kom opp, flyttet alle tyskerne opp på anlegget. Byggearbeidet varte i ca. 1 år. Det var stall ved inngangen til festningen og port inn for lastebiler. Hestene gikk på jordet uten at tyskerne brydde seg så mye om det. Mange av jordene var minelagt, dvs. hele jordet mot festningen på sydsiden av hoved-diket. De jordene som var i bruk av lokalbefolkningen, bli ikke minelagt. Det skjedde ingen skade, bortsett fra et en av kuene til Theodor Hansen gikk til himmels. Det var også ammunisjonslager og i vaktbu i Steinkleiva. Vannmagasin med tak over ble anlagt innerst i jordene på vei til Rausteinskilen, hvor der også var vaktpost og stilling. Kloakk ble lagt rundt festningen og ut i sjøen. Det var skillerhus ved indre port og høyt gjerde ved ytre port med piggtråd i et ytre gjerde langs festningsomrdet.
Det gikk ingen busser på øyene under krigen, det begynte etter at bruene kom på 50-tallet. Det var ferje ved Fantodden. Det ble lagt ny vei av tyskerne, rett over Kalvøsundjordene, ellers kjørte de på de gamle veiene. Rutebåten «Lyngør» sørget for personer og last. Denne båten gikk mellom Risør og Arendal, med stopp på Sandøya, Borøya, Holmesund, Kilsund, Kalvøsund, Narestø, Hastensund og Arendal. «Lyngørbrygga» en avtalebrygge i Kalvøsund er gammel som alle hauene, og den ble også mye brukt av tyskerne. Tyskerne reparerte den flere ganger for de fikk last herfra og brukte hest og kjerre for å få dette opp mellom husene i Kalvøsund og videre opp til anlegget. Tyskerne hadde ikke faste båter selv, bare ei større sjekte som lå fast ved brygga. De brukte i grunnen sjøen lite – de var hærfolk.
Hvordan var det å bo i Kalvøsund under krigen? I over et år hadde de fleste husene måttet gi fra seg rom for tyskere. Det var også oppslag på snuplassen: Advarsel! ved angrep måtte beboerne på eget ansvar, fjerne seg. De som bodde her ute kan ikke huske spesielle konflikter. Tyskerne levde strengt og mesteparten av dem var også godt voksne. Beboerne, for det meste kvinner og barn, var engstelige og flere fikk dødsbudskap. De tenkte på sine ute på havet og gikk i stadig angst for at det også skulle bli aktiv krig her hjemme. Tyskerne foretok øvings-skytinger, men batteriet var aldri i aktiv kamp. Da engelske fly skjøt i brann det nærliggende Møkkalasset fyr, rakk aldri tyskerne å få avfyrt ett skudd.
Ved krigens slutt i 1945 forlot tyskerne Kalvøsund sjøveien og ble fraktet til Hisøy av lokale fiskere. Straks fortet var tømt kunne Anker Johnsen og hans lille styrke på 78 mann rykke inn. Det skjedde 14. mai. Det ble altså ingen formell og markert overtagelse. Hjemmefrontsmannen Gunnar Salvesen hentet flaggstanga fra sitt barndomshjem i Kalvøsund. Flagget ble heist der oppe som et synlig bevis på at Norge hadde overtatt festningsanlegget. De andre som deltok i seremonien var: Erling Thorstensen, Håkon Magnussen, Arnfinn Johnsen og Nils Løvøen. Norske vaktstyrker bodde på fortet til utpå høsten. Den første oppsynsmannen etter krigen var Trygve Evensen frem til 1950, deretter Karl Sørbo til 1954 og videre Jacob Nilsen frem til fortet ble avviklet den 01.07.1959. En av oppsynsmannens oppgave var trimme fortets radarsett.
I 1946 ble det foretatt en besiktigelse av hovedbatteriet: Kommandobunkersen var solid, tørr, i god stand og vel-innredet med topp moderne utstyr, så tyskerne hadde nok ansett dette for et viktig sted. Den hadde også et rom for ild-ledelse, et rom for telefonsentral og ett for radiosamband. Kanon-grubene var åpne med 1 meters høyt brystvern. Det var videre bredsprengt løpergraver som var dekket med maskeringsnetting. Hovedlageret for ammunisjon var sprengt inn i fjellet. Innenfor fortets område fantes omkring 20 bunkere og 4 tunneller hvorav den største var på ca. 1000 kvadratmeter. En del av disse bunkerene var anlagt i forbindelse med nærforsvar. Her var det også gode skytestillinger av stor verdi for nærstrid, beregnet for nærforsvarsstyrken på ca. en tropps størrelse. Tyskerne hadde lagt ut landminer på jordene som grenset opp til fortet med tilsammen 610 miner. Disse ble ryddet 30. juli 1945 uten ulykker hvor mennesker var innblandet. Så ble fortet var bare sporadisk bemannet. Det er funnet to dokumentasjoner på øvelser (1948 og 1954). Den siste gangen var en sommer der det var inne to kontingenter på «Flosta fort». Den første var sannsynligvis personell som var inne til førstegangstjeneste og tjenestegjorde her i juni/juli. Den andre kontingenten besto av 80 menige menn som gjennomførte en repetisjonsøvelse 3- 24 august.
Det var også sivil motstand mot nazistyret og okkupasjonsmakten i Norge. Vi må huske på at det var 40 000 politiske fanger i Norge. I tillegg var 9 000 nordmenn i fangenskap i Tyskland. Her i Kalvøsund var det ikke fangearbeid, men i Norge var det ved krigens slutt omkring 100 000 utenlandske krigsfanger – av disse var 83 000 sovjetiske, flere tusen polske og omkring 2 500 jugoslaviske. Det er registrert over 10 000 norske dødsoffer, herunder 738 jøder som ble drept i holocaust. Vel 15 000 sovjetiske krigsfanger og over 2000 jugoslaviske døde i tysk fangenskap i Norge. 11 500 tyske soldater er også gravlagt i Norge.
Takket være motstandsfolk, hjemme og ute, og ikke minst de norske sjøfolk, gav vi et avgjørende bidrag til at Hitler ikke fikk opprettet sitt tusenårsrike. Vi fikk tilbake vår selvstendighet og frihet – også her på Flosta. Men du verden, hvordan ville det ha sett ut her om det hadde blitt invasjon med front i Norge, i stedet for de avgjørende slagene som skjedde på Østfranten – hvor mesteparten av spesialsoldatene fra Kalvøsund ble sendt.
Nedleggelse: Etter krigen tok det norske forsvaret over festningen og vaktmann med familie bodde i en av brakke på festningsområdet. Som sagt var det et par øvelser, men omkostningen for arbeidet med å sette fortet i stand for videre militært bruk, ble ansett til å være for dyrt. I 1958 anbefalte kommandanten å avvikle fortet i sin helhet. De fleste bygningene var allerede tatt ned tidligere, men Heimevernet var raskt ute og sikret seg sanitets-brakka. Forsvaret gjennomførte sikringsarbeider i april 1960.
Etterbruk: Området var opprinnelig eiet av 5 grunneiere og ble beslaglagt av tyskerne. Et leieforhold fortsatte etter krigen inntil Staten ervervet grunnen. Det var snakk om å bruke deler av området for sivilforsvaret og nytte bl.a. den store tunnellen til bomberom – en annen idè var sildemelfabrikk – nå bruker Flosta pistolklubb den til skytebane. På midten av 1960-tallet gav Forsvaret disposisjonsretten over hele området til Statens Friluftsråd, som i mai 1967 overlot denne til Moland kommune på spesielle vilkår. Ett av vilkårene var at oppsynsmannsboligen ( Speiderhytta) kunne disponeres mot at den ble vedlikeholdt og disposisjonsretten galt under forutsetning av at området bare ble brukt til friluftsformål. Forsvaret beholdt fortsatt eiendomsretten til grunnen inntil 1991 da det tilbød Moland kommune å kjøpe grunnen. Betingelsen for salget var at arealet ble regulert til friluftsområde. Denne festningen er nå et meget viktig kulturminne og mye brukt friområde hele året og er også i fylkets beskrivelse nevnt som et viktig regionalt friluft og kulturminne.
